Å velge bevisst

Ofte når jeg forteller at jeg skal bli lærer. Musikklærer. Er det mange som spør om jeg ikke heller vil søke utøvende. At jeg sikkert er flink nok til å være utøvende. Det er selvfølgelig smigrende å høre dette, for som regel betyr jo dette at noen mener jeg har potensialet til å bli noe mer. Samtidig er det ikke smigrende fordi noen mener jeg har potensialet til å bli noe mer.

Er læreryrket ett annenrangsyrke? Så mye fokus som det er på lærere nå for tiden så virker det ikke så veldig sånn egentlig. Men dersom du velger å bli lærer innenfor ditt fagfelt, som tilfeldigvis kan være kunst, så kan man fort bli sett ned på. Som om en som tar en kunstlærerutdanning har gitt opp på drømmen. Dette er ikke nødvendigvis tilfellet. Noen ganger kan drømmen ta en annen retning enn den man i utgangspunktet så for seg når man var 14. Dette betyr ikke at man svikter seg selv eller gir opp. Dette betyr simpelthen at man så realiteten i øynene og tok ett valg man kan leve med. Så klart vil jo jentedrømmen min, langt inni hjerte, være å leve av å synge. Men jeg har det ikke i meg. That burning desire liksom. For realiteten er at det er utrolig vanskelig å leve som utøvende musiker. Mange klarer det, men det innebærer slit og hardt arbeid i mange år. Prioriteringer jeg ikke ønsker å ta. Og jeg har til syvende og sist ikke lyst. Det er en ærlig sak. Så hvorfor skal jeg velge ett liv jeg ikke kan og vil leve? De færreste velger yrker de ikke vil ha. Hvorfor skal det være noe anderledes med meg? Jeg har valgt bevisst. Jeg har tatt hensyn til hva jeg liker å gjøre og hva jeg kan leve med for å finne ut hva jeg vil være. Å bli musikklærer har jeg tenkt på siden jeg gikk på vgs. Dette er ikke noe jeg velger fordi jeg ikke kan bli utøvende. Dette velger jeg fordi jeg vil bli musikklærer! Dette velger jeg for å utnytte potensialet mitt maksimalt. Og jeg kommer til å bli en skikkelig god musikklærer!